|
Gamle hus i Svolvær
Om den eldre bebyggelse på Svinoya og Austerøya og særlig om «Gammelgården».
Av Rolf Waldahl
(Denne artikkelen er trykt i SKOLP 1983)
«Svolvær er et lidet Sted i Nærheden av Kabelvaag. Der boe 5-6 Opsiddere. Der skal være et Par meget gode Flyndregrunder».
Slik er Svolvær beskrevet i et tillegg til et nordlandskart utgitt omkring år 1800. Og bare noen få år tidligere, i 1795, finner Christen Jochum Pontoppidan ingen grunn til å nevne Svolvær i sin «Geographisk Oplysning til Cartet over det nordlige Norge», mens han blant Vaagens fiskevær nevner både «Storvaag, Kabbelvåg, Viigen, Tollevsnæs og Presteskeen, desuden Brandholmen, Henningsvær og Skraavens Fiskevær». Det er således med god grunn Olav Alsvik i sin «Svolværs historie» konstaterer at «Svolvær ikke slik som Kabelvåg har en lang og ærverdig historie å se tilbake på. Det varte lenge før stedet kom inn i historiens fulle dagslys». Dette skjedde vel først i 1820-årene, da en økonomisk oppgangstid gjorde seg gjeldende her nord. I Svolvær ble den markert bl.a. ved en betydelig byggevirksomhet som fra 1828 ble igangsatt av den nye eier av «Svolvær nedre», kjøpmann og fisketilvirker Gunnar Berg. Senere ble den fortsatt og intensivert av hans sønn, Lars Thodal Walnum Berg.
Resultatet av den nye virksomhet kan vi se på to kart over bebyggelsen. Det første er Lars T.W. Bergs «Grundrids over Svolvær», laget i 1864. På det nevnte område, altså Svinøya og Austerøya, er inntegnet 28 bygninger, hvorav 22 på Svinøya.
Det meste er rorbuer og «Pakhuse» og andre driftsbygninger. Man finner bare fire rene bolighus. Av disse står i dag to: på Svinøya, Gammelgårdens hovedbygning, oppført i 1828, og på Austerøya den såkalte Amaliestua, (efter siste eier Amalie Luth). Antakelig er dette hus noe eldre enn Gammelgården. Det er i så dårlig forfatning at det ikke lar seg restaurere. Den videre utvikling fra 1864 fremgår av et reguleringskart fra 1901. Dette viser 72 bygninger i det samme område, derav 46 på Svinøya. Både Lars Bergs «Grundrids» og regulerings kartet av 1901 er av stor interesse for vårt kjennskap til liv og virke på disse Svolværøyene. Enda mer forteller de ganske mange bilder som
finnes fra denne tiden. Først må nevnes Lars T. W. Bergs tegninger og malerier, utført med stor nøyaktighet og sans for detaljer. Hans akvarell «Svolvær nedre» fra ca. 1850 viser Gammelgården og er kanskje det eldste bilde av dette huset. Noen årtier senere får vi maleren Gunnar Bergs bilder, som er en rik kilde til kunnskap om det gamle Svolvær, og da kanskje særlig Svinøya, hvor han var født og oppvokst. I det mellemliggende tidsrom dukker de første fotografier opp, det er professor J. A. Friis' to Svolværbilder fra ca. 1870, antakelig de eldste fotos fra stedet. Det ene er tatt fra Gunnarholmen (som tidligere het Vesterøy) og viser den nærmeste bebyggelse på Svinøya med bl.a. rorbuer og to-tre bolighus, deriblant Gammelgården. Bergensfotografen Knud Knudsen har en rekke fotos herfra, tatt i 1885. De som viser husene på Svinøya og Austerøya er tatt fra Damhaugen, hvor nu Kunstnerhuset ligger. Efter århundreskiftet blir det stadig lettere å finne fotografiske avbildninger, ofte i form av postkort. Dette gjelder også den del av Svolvær det her er tale om. Fra omkring 1920 kan vi også finne de første bilder av en ny og særpreget kunstner fra stedet, nemlig Halfdan Hauge. Han ble født i 1892 på Svinøya, men bodde hele sitt liv på Austerøya. Han har laget utallige tegninger og malerier med motiver fra Svolvær, til dels bygget på erin- dring fra barneårene. Han har også ved hjelp av eldre fotografier og tegninger med hell søkt å gjenskape miljøet med brygger, rorbuer og våningshus, slikdet må ha vært til forskjellige tider i forrige århundre.
Fra Lars T.W. Bergs "Grundriss over Svolvær" fra 1864.
Finnes det aktuelle bilder av f.eks. Rikhard Lindstrøm, den svenske maleren som mer enn 30 ganger oppholdt seg her og som særlig i 1920-årene hadde en rik periode? Dessverre, nei. Han var mer interessert i havnebilder eller båter i opplag enn i gamle hus på Svinøya. Eller hva med Anna Boberg, Stockholmskunstneren som fra ca. 1910 til ca. 1930 var en hyppig gjest i Svolvær? Hun hadde sin malerhytte på Kjeøya, altså ikke langt fra Svinøya. I hennes mange bilder fra Svolvær, skissebøkene medregnet, finnes ikke et eneste hus av interesse i denne sammenheng. — «Min moster Anna målade ju landskap, folk ock båter ock just inget Vaskehuset, Bua og Stabburet.
annat», skriver hennes nevø. Hvis vi går tilbake til reguleringskartet av 1901, vil det sees at en rekke av de husene som er tegnet inn, står fremdeles. Her skal jeg imidlertid bare gi noen nærmere opplysninger om en liten gruppe hus, nemlig de som hører til Gammelgården. Disse ble i 1918, like efter at ladestedet Svolvær var opprettet, skilt ut fra fiskeværets øvrige areal og særskilt matrikulert under navnet «Legatgården» og Bykommune-nr. 49. Da Svolvær 1. januar 1964 gikk inn i storkommunen Vågan, ble eiendommen gitt bruksnr. 303 under gårdsnr. 18. Men allerede i 1958 ble det offisielle navnet forandret til Gam- melgården, som var den vanlige betegnelse i skrift og tale. Så noen opplysninger om de enkelte hus på eiendommen.
Jeg er blitt anmodet om å skaffe rede på hvem som har planlagt og tegnet dette huset. Det er ikke mulig nu. Det var neppe vanlig med arkitekter da, til denne slags hus. (Alsvik opplyser i «Svolværs historie» at det ble benyttet arkitekt til Bedehuset på Svinøya, som ble oppført i 1879 med statsstøtte). Man må vel tro at byggherren har bestemt beliggenhet, størrelse og innredning, ut fra økonomisk og sosial stilling. Tømmermenn og snekkere med grundig opplæring og god formsans har så bygget huset på den måte som var vanlig, basert på landsdelens tradisjoner.
"Gunnar-kvisten", soverom eller arbeidsrom for maleren Gunnar Berg.
Fra forstue mot hovedtrapp og dør til nordstue.
De andre husene er derimot bevart i sin opprinnelige utforming, stort sett. Stabburet er inntegnet på kartet fra 1864. Man vet ikke når det er oppført, men det er trolig Lars T.W. Berg som
har latt det bygge, siden hans initialer finnes på vindfløyen. Det samme gjelder sikkert et annet uthus, benevnt Bua, som kan sees på J.A. Friis' foto fra ca. 1870, men ikke er med på 1864-kartet (?). Dette uthuset har vært brukt til forskjellige formål, under krigen bl.a. til grise- og hønsehus. Vaskerhusets opprinnelige funksjon fremgår av navnet. Huset er ikke Fra kjøkken mot dagligstue. Maleri på dørspeil: Kaare Espolin Johnson.
med på et foto som antakelig kan dateres til 1902, og er altså oppført senere. Dette stemmer med hva Halfdan Hauge har skrevet på baksiden av en Svinøyakvarell. Her opplyser han at Vaskerhuset ble bygget i 1911. Huset er adskillig senere innredet til bolig med maleratelier i 2. etasje, som tidligere var tørkeloft. — Om det 8-kantede lysthuset skal kort sies at byggeår er kjent, fordi det ble oppført til en bestemt begivenhet, nemlig Lars Bergs bryllup i 1862. Til gamle hus hører gjerne en hage. Gammelgårdens hage er anlagt på karrige berg og med en steinmur mot sjøen som bølgebryter, slik man ser det på det nevnte foto av Friis fra ca. 1870. På dette bildet er ingen trær, i høyden et par busker (eller er det kanskje humle eller annen klatrevekst på husets sydvestvegg?). De gamle trærne — ask, alm og lønn m.fl. som står i hagen i dag, skal være plantet av Einar Berg like før århundreskiftet. Jord til å plante i ble fraktet til stedet langveis fra, har jeg fått opplyst. Det kan sies adskillig om gamle hus og vedlikeholdsarbeid. Jeg vil bare si dette: det er ikke så ille som mange tror. Men forutsetningen må være at man liker å fuske i forskjellige fag, som maling og snekring. Og først og fremst: at man liker å bo i slike gamle hus.
Når det gjelder taktekning, så er denne til dels av nyere dato. På hovedbygningen har det opprinnelig vært grovt dimensjonerte bord, bredd med steinkulltjære og med riller for vannløpet. Senere har huset vært tekket med skiferstein. Uthusene har i en lengere periode hatt uglassert teglstein som tekke. Det meste er nu erstattet av mer praktiske materialer. De fleste vinduene i hovedbygningen er skiftet, det gjenstår noen på nordøstsiden. Disse har åpenbart stått siden huset ble bygget og har tjent som mønster ved utskiftningen. Naturligvis er det blitt noe vedlikehold også innvendig gjennom årene. Noen rom har fått nye vegger og gulv. Men trepanelene fra ca. 1890 i stuene er like gode i dag som da de ble satt opp. Ennu står mange gamle trehus på Svinøya og Austerøya. Det er stigende interesse for å ta vare på disse, og jeg har forstått at antikvarmyndighetene gjerne vil ha en verneplan for området. Fra stuen.
* * * Utenom de kilder som er nevnt i teksten, har jeg mottatt muntlige informasjoner fra en rekke personer med tilknytning til Svinøya og Austerøya.
|
Sentralt
i denne aktivitet var Svinøya og delvis Austerøya, som hadde
broforbindelse. På disse øyer ble det etter hvert oppført brygger og
produksjonshus, rorbuer og bolighus.
Gjennom
årene har vi altså hatt en ganske rik billedmessig dekning av dette
lille øysamfundet. Enkelte tidsavsnitt er kanskje mer sparsomt
representert enn andre og det er nærliggende å spørre: Hva med de
mange billedkunstnere 
Om
Hvis
vi tar for oss hovedbygningen, slik den opprinnelig var utformet,
finner vi et rommelig bolighus med gode proporsjoner. Stilen er
preget av et visst måtehold når det gjelder materialbruk. Enkelhet
er kanskje riktigere å si. Det er ikke store takutspring eller
overdådig utstyr i listverk. Men dimensjonene på treverket er
solide, f.eks. er den opprinnelige veggkledning 5/4 x 6".
— Med de tilbyggene som er nevnt foran, har huset forandret karakter
i noen grad.
Den
utvendige bordkledning har holdt utrolig lenge. På stabburet har det
så vidt jeg kan se, ikke vært reparasjoner av betydning siden huset
ble oppført. Stuebygningen har fått nytt